Duften av nytraktet kaffe og hvitt papir treffer meg i det jeg setter meg ved kjøkkenbenken for å skrive. Jeg puster inn. Dypt. Nyter duften av blanke ark. Lykken over en frisk start.

Jeg føler meg ikke lenger komfortabel i egen kropp. En følelse jeg hadde kjent på alt for lenge. Ord som rullet på tungen, men som jeg aldri turte å si. I hvert fall ikke høyt.

Nå sto det der. Svart på hvitt. Sitert hos Dagbladet. Med meg som avsender.

Jeg var ulykkelig. Samtidig som lykken var større enn noen gang før. Leilighet. Samboer. Solstråler som vekket meg hver morgen gjennom vinduet i 11. etasje. Den nyoppussede veggen. Duften av maling. Duften av sommer.

Likevel fikk jeg det ikke til. Det ble for mye å sjonglere jobb, kjæreste, blogg og et dårlig selvbilde. Jeg måtte gi slipp. Spørsmålene var mange. Svarene var få. Jeg trengte å puste. Finne meg selv. Men midt oppi alt mistet jeg også en del av meg.

Duften av den nytraktede kaffen minner meg på de små tingene i hverdagen. De tingene man ofte glemmer å legge merke til. Jeg tar et nytt åndedrag. Enda dypere denne gangen. 

Jeg kjenner at jeg gleder meg. Gleder meg over å skrive. Over å ta pennen fatt. Starte der jeg avsluttet for litt over et år siden.

På nytt domene. Og nye eventyr.

– Eventyr  jeg håper du har lyst til å være med på.

/Nastaran