I det jeg åpnet døren fikk jeg litt hjertebank. Sommerfugler i magen.

Det føltes som om jeg var 12 år igjen og nettopp var blitt bedt på ball av han jeg var avstandsforelsket i. 

Jeg hadde nesten gitt opp. Klærne var allerede hengt opp i skapet og mamma hadde ryddet plass til meg i skohyllen i gangen.

Jeg var tilbake i det lille rommet. Det lille rommet jeg flyttet inn i da  jeg kom hjem fra London med et knust hjerte i 2010. Nå var hjertet mitt knust igjen. Leiligheten var solgt. Og jeg var tilbake på det lille rommet. Det lille rommet jeg nå fikk tårer i øynene av å åpne døren til. Det lille rommet som ikke lenger bare var et rom – Det var en påminnelse om virkeligheten.

Jeg lengtet  etter et sted jeg kunne trekke meg tilbake. Alene. Et sted der jeg kunne finne roen. Balansen.

Finne meg – Uten han. Uten oss. Et sted jeg kunne kalle mitt. Jeg lengtet så fælt at jeg nesten ga opp før jeg hadde startet. Jeg var lei visninger. Budrunder. Registrering av forkjøpsrett på leiligheter som gikk langt over takst og langt over mitt budsjett.

…I det jeg åpnet døren fikk jeg litt hjertebank. Sommerfugler i magen. Det føltes som om jeg var 12 år igjen og nettopp var blitt bedt på ball av han jeg var avstandsforelsket i. De lyse hvitmalte gulvene. Den luftige planløsningen. De 20 kvadratmeterne som føltes ut som så mange fler. Vinduskarmen. Energien. Atmosfæren.

Der og da bestemte jeg meg for at denne skulle bli min. Med både pappa og eksen på slep sjekket vi alle kriker og kroker. Vi sjekket sikringsskapet. Sluket på badet. De små sprekkene i den nymalte gipsveggen. Kjøkkenskuffene. Kjøkkenskapene.

Leiligheten føltes allerede som hjemme.Og nå er den nettopp det. Hjemme.

Om en uke flytter jeg inn. Jeg flytter inn i den bittelille leiligheten som føles så mye større enn de 20 kvadratmeterne som står tegnet opp i prospektet. I den bittelille leiligheten midt i byen – blant caféer, restauranter, trikkeskinner og butikker. Der skal jeg bo.

– Og det er mitt. Bare mitt.

Read previous post:
DUFTEN AV BLANKE ARK

Close