Dagen har kommet. Dagen da vi tar farvel. Du og jeg. Takk for alt. Alle minnene, alle tårene, alle gledene og all lærdom.

Du har vært fantastisk på så mange måter. Selvom jeg har bannet, kjeftet og kalt deg for kjip. For du har vært litt kjip også. Egentlig har du vært en skikkelig drittsekk. Ikke bare med meg, men også med så mange andre. Jeg har prøvd å skjønne hvorfor, men så har jeg innsett at det er sånt som skjer. Det er ikke alltid en grunn for at det skjer med nettopp de det skjer med, og det er ikke nødvendigvis karma som plutselig fant den nye adressen min og fant ut at hun skulle fucke med meg. Ting skjer – og om du klarer å ta med deg stolen din og sette deg utenfor den lille komfortable boksen du sitter i, så slipper du å overanalysere og kverne hodet ditt i kjøttkverna for å forsøke å forstå.

Så ja, 2016, du har vært skikkelig kjip. Du har tatt fra meg så mange opplevelser jeg skulle ha i årene som kommer, du har tatt fra meg hånden som holdt min når jeg trengte en hånd å holde i. Som et resultat av det tok du den fine leiligheten vi pusset opp med våre egne hender. Og rommet de samme hendene skulle innrede som barnerom en dag. Du har gjort meg så sliten at jeg nesten ikke klarte å stå opp om morgenen eller bevege meg lenger enn fra senga til badet. Du har slått meg så hardt i brystet at jeg gikk tom for pust og var sikker på at jeg skulle dø. Opptil flere ganger. Du har vært som et forhold som jeg vil ut av, men som jeg klamrer meg fast til fordi det ikke er noen vei ut.

Nå har dagen kommet. Jeg trenger ikke klamre meg fast lenger. Og når jeg nå endelig slipper taket -når jeg slutter å holde fast ved alt det kjipe du har gjort mot meg, når jeg trekker pusten og innser at jeg puster med magen, når jeg ser at brystet beveger seg og blåmerkene ikke er like blå lenger,, så innser jeg at du egentlig ikke har vært så ille. For du har gitt meg så mye mer.

Du har gitt meg 366 dager. 366 dager fylt med fantastiske minner. Minner og opplevelser som har sørget for at jeg går inn i 2017, klokere. Sterkere. Mer reflektert. Lykkelig.

Ja, du tok fra meg mennesker, men du har også gitt meg nye. Du tok hånden som holdt min og som jeg klamret meg fast til når jeg følte meg utrygg, men du ga meg trygghet til å balansere uten å holde meg fast. Du lot meg føle igjen. Følelser jeg ikke visste eksisterte. Du har gitt meg sommerfugler. Nei, fuckit – du ga meg en hel sommerfuglsverm. Hele dyrehagen. Du gjorde meg så innmari sliten, men ga meg så mye energi at jeg ikke er sliten lenger.

Og alle de gangene jeg gikk tom for pust og trodde jeg skulle dø? Jeg overlevde.

Takk, 2016. Takk for alt.

Read previous post:
BE A BASIC BITCH!

Close