Jeg kjenner ufattelig mange sterke kvinner. Noen er mine kolleger. Andre er mine venner. En av de er min mor. 4 av de er mine tanter.
Dette er alle kvinner som har kjempet, daglig, for mine rettigheter. For at jeg i dag skal kunne stå rak i ryggen og kjempe for andre kvinners rettigheter.

..Og mine egne. For den kampen er dessverre ikke over.

Året er 2017. Landet er Norge. Kvinner åpner sine egne dører og betaler for sin egen drink. Kvinner stiller til valg – og vinner.
Samtidig blir kvinner banket. Voldtatt. Solgt. Misbrukt.  Kalt for hore – ikke bare av menn, men også av andre kvinner. 

Det er 2017. Likevel mister kvinner retten over sin egen kropp. Anti-abortlover signeres av menn.
Kvinner stilles til ansvar for at de har blitt voldtatt. For de burde kledd seg bedre. Eller unngått å smile til den høye, kjekke mannen som sto på andre siden av baren.

Det er 2017. Det er nesten like mange kvinner og menn i arbeidsstyrken i Norge. Kun en av tre ledere er kvinner. Og bare en fjerdedel kommer seg helt til toppen.
Samtidig er den gjennomsnittlige månedslønnen til en kvinne 87,5 prosent av menns gjennomsnittlige månedslønn.

..Men for meg handler ikke kvinnedagen om å rope høyt om alt jeg er misfornøyd med.
For meg handler kvinnedagen om å feire. Feire kvinnen. Feminismen. Alt vi har oppnådd. Den handler om å hedre de sterke kvinnene i mitt liv. For de som har brøyta vei.
Samtidig handler det om å forsette å kjempe. Å gå i tog. Vise at du og jeg står sammen – ikke bare i dag, men også i morgen. For sammen er vi sterke.

Change starts with us! 

 

Read previous post:
MENS VI VENTER PÅ VÅR

Close